Terrific – Radiant – Humble

Fantastisk -Strålende – Ydmyk

Kjeks 26. juni 2012

Filed under: Uncategorized — Cia @ 05:40

Jeg tenker mye på kjeks. Selv er jeg ikke så glad i kjeks, men siden kjeks er en viktig del av hverdags- og jobblivet blir det ofte til at jeg tenker på hvordan vi forholder oss til kjeks. Min opplevelse av kjeks er ofte at de ligger på et fat, med mennesker samlet rundt det, stående.

Menneskene som står rundt fatet snakker om at de ikke burde putte disse kjeksene i munnen, mens de legger strategier for hvordan de kan leve mer kjeksløst i fremtiden. Eventuelt legger de strategier for hvordan de kan leve slik at flere kjeks kan finne veien til munnen uten følelsen av skam de for øyeblikket føler mens de injiserer munnen med kjeks.

Tidligere var jeg den flinkeste av alle til å forklare hvorfor jeg puttet kjeks i munnen. Som feit hadde jeg jo det største forklaringsbehovet. Ellers kunne jo noen tro jeg var for dum til å vite bedre!

Jeg har stått rundt kjeksfatet sammen med folk som har tilbragt tiår i indiske ashrams for å utvikle sin åndelighet. Ikke en gang etter år med fasting og meditering kan man føle seg trygg for kjeksens forførerkraft. Også de som har tilbragt årevis fastende og mediterende føler seg forpliktet til å si noe nedsettende/unnskyldende om seg selv og/eller kjeksen mens de spiser den, selv etter å ha forkastet all tilknytning til det som angår materien.

Men vi har alle et forklaringsbehov når vi spiser kjeks. Så hvis du spiser kjeks enda du ikke har for lavt blodsukker, ikke er premenstruell eller det var veldig lenge siden du spiste sist, er det best å gjøre det med et kokett smil og selvironisk kommentar.  Vi skylder jo alle hverandre optimale valg når det gjelder kosthold, ellers er det fritt fram for kritikk. På et tidspunkt har vi tydeligvis lært det alle som en. Hvorfor ellers står voksne mennesker og vrir og bærer seg rundt kjeksfatet mens de spiser kjeks og snakker om hvorfor de ikke burde spise kjeks? Hvorfor tar ingen ansvar og kaster kjeksfatet og sier at dette er for mye for oss? Vi takler ikke ansvaret dette kjeksfatet representerer!

Eventuelt kan vi tenke at det er bare kjeks. Vi spiser dem, for det er praktisk, godt og tilfredstillende. Det er en god pausesnacks. Jeg kan ta en til uten å kjenne dyp skam. Det kunne vi gjort. Men det kan vi ikke.

Reklamer
 

Fatshion 18. desember 2011

Filed under: Body Acceptance,Kroppsaksept — Cia @ 12:46
Tags:

Fatshion! Det siste året eller så, har jeg jevnlig lagt ut bilder av antrekkene mine på Flickrgruppa «Fatshionista».  Å dele egne antrekk og se andre tjukke gjøre det samme, har vært ubetalelig for å komme ut av tankesettet om at jeg er tjukk, MEN fin og at jeg ville vært en bedre utgave av meg selv om jeg var tynnere. Jeg er tjukk OG fin. (Eller feit, om du vil. Det er også et beskrivende ord.) Vi er hver dag bombardert med inntrykk og bilder fra media og omgivelsene som forteller oss at feite folk er ustilige, late og dumme. Motgiften for meg har vært å se på bilder av stilige, aktive og smarte tjukke folk. Som feit selv, er jeg veldig glad for alle som kan være en god rollemodell for de med med kropper som ligner på min. Jeg liker å smigre meg selv med at også jeg kan være et slikt godt forbilde. Så derfor vil jeg gjerne dele noen av bildene jeg har lagt ut på Fatshionista her.

(Det er mange andre aspekter med det å være feit enn hvordan vi skal se stilige ut, og det vil jeg gjerne komme tilbake til, med mer mot og forståelse av WordPress)

This slideshow requires JavaScript.

Fatshion! The last year or so, I have posted outfit photos in the Fatshionista Flickr pool. To share my outfits, and to see other fat people doing the same, has been invaluable to my struggles to get out of the mindset that I’m fat BUT pretty, and that I would be a better version of myself if I was thinner. I’m fat AND I’m pretty. We’re bombarded with messages that fat people are unstylish, lazy and stupid, The antidote for me is to see other fat people being stylish, active and smart. I’m so happy to find people who can be good role models with bodies that resemble my own. I like to flatter myself with the notion that I too can be a good example. So I would like to share some of my outfit posts here.

(There are so many other aspects about being fat I want to write about, so stay tuned for when I get the courage and also understand WordPress better.)

 

Adopting a holiday 1. november 2011

Filed under: Livsbejaelse — Cia @ 17:08
Tags: , ,

Halloween has not been a Norwegian tradition until the last few years.
Many think it’s ridiculous to adopt another culture’s holidays. I, however, embrace every chance to wear a costume, make decorations and do something out of the ordinary.
Finding a good costume is a creative challenge, multiplied many times when you’re fat and on a budget. I chose to be a corpse bride, inspired by, but not entirely based on Tim Burtons corpse bride. I have to admit that I bought the blouse for this purpose alone, so it’s going to be another creative challenge to work it into my regular wardrobe to justify the purchase. I like how all the white items in the outfit look aged and yellowy, making it seem like they could have been stored in a closet (or coffin) for many years.
Anyway, I had an excellent time, scooping out the 15 pound pumpkin, carving it, making muffins, bread and soup out of «his» innards, cutting paper skulls, bats and owls for decorations, planning and putting on the outfit, having my witchy friend and her sons over, going trick-or-treating with them in my neighbourhood, and eating pumpkin soup with my husband while introducing him to The Witches of Eastwick, so Halloween is definitely becoming a regular thing in this household.

Outfit:
Blouse and skirt: H&M
Veil: Noa Noa
Lace scarf used as belt: Vero Moda
Tights: Lindex
Shoes: Ten Points
Boquet: Week old roses, dried and coloured with food colour.

This slideshow requires JavaScript.

Halloween har jo ikke vært noen tradisjon her i Norge før de siste årene og mange synes det  er latterlig å adoptere en annen kulturs tradisjoner. Jeg, derimot, omfavner enhver anledning til å kle meg ut, dekorere og gjøre noe utenom det vanlige.
Å finne et bra kostyme er en kreativ utfordring som blir mangedoblet hvis du er tjukk og på stramt budsjett. Jeg valgte å være «likbrud», inspirert av, men ikke utelukkende basert på Tim Burtons Corpse Bride.  Jeg må innrømme at blusen ble innkjøpt for anledningen, så det blir en annen kreativ utfordring å innarbeide den i garderoben for å rettferdiggjøre kjøpet. Jeg liker at alt ser gammelt og gulnet ut, som om det har ligget årevis i et skap (eller kiste).
Uansett, jeg koste meg glugg ihjæl med å skrape og skjære ut det 7,5 kilo tunge gresskaret, lage muffins, brød og suppe av «innvollene» hans, klippe ut hodeskaller, flaggermus og ugler til vinduspynt, planlegge og gjennomføre kostyme, få heksevenninne med Draculasønn og Darth Vadersønn på besøk, følge barna på knask eller knep-tur (fin måte å bli kjent med naboene), dele ut knask, og spise gresskarsuppe med mannen mens jeg introduserte ham for «Heksene fra Eastwick». Halloween blir definitivt en årlig begivenhet hjemme hos oss.

Antrekk:
Bluse og skjørt: H&M
Slør: Noa Noa
Blondeskjerf brukt som belte: Vero Moda
Strømpebukser: Lindex
Sko: Ten Points
Bukett: Ukegammel rosebukett, stått uten vann og dynket med konditorfarge

 

Victor Hugo and the Wild Snorlax 11. juni 2011

What do Victor Hugo’s short story “The Toad and the Donkey” and the Fat Steelers Girl/Wild Snorlax-meme have in common? They both made me cry.

In third grade we read Victor Hugo’s short story called “The Toad and the Donkey”. It’s about a toad enjoying the sunset after a rainy day. The toad takes in the rich colors, breathes the fresh air, senses the soft wind on its skin and feels blessed for living in such a beautiful world. It forgets to hide itself as it usually does. Because of that it gets stepped on by a priest, gets its eye stung out by a girl’s umbrella and eventually tortured half to death by a group of boys. It tries to crawl away, fearful of its life, one eye hanging out of its socket, just trying to hide. The boys go after it, wanting to torture it even more because of its ugliness.

I remember feeling so sad for the toad, but the issue of the story was not brought up afterwards. It was apparently nothing more than a reading exercise and I just kept it in my memory for 20 years.

Then I was reminded of this story it in a most particular way. On my 22 year old niece’s Facebook page, I noticed she was tagged in a picture of a fat girl in a Steelers shirt. The girl was significantly bigger than her friends surrounding her. She seems even bigger and more visible because the Steelers colours are bright yellow. She was also wearing a big smile and holding two thumbs up. She looks happy for her team and for a fun night out with her friends. Her eyes are sparkling and her smile is big. She is forgetting to hide. The tagging of my niece was obviously meant as a “benign” joke towards her as she fits very well into society’s beauty standards.

This is funny because the text on the picture says: «A wild snorlax appears», a joke from Pokemon where a snorlax is a big monster.

But for the girl being used in this meme it is such a malevolent and evil thing to do. She is ridiculed and people are spreading her image all over the world. For no other reason than because it is perceived as ugly. No matter that this was a happy moment for her, a moment she was enjoying, feeling safe among her friends. The spreading of her image on internet doesn’t seem very different from thousands of drive-bys screaming various insults at her. She is being told again and again that she is too ugly for this world, worthy for nothing more than ridicule and entertainment. Taking her image from a moment she was happy, feeling safe and surrounded by friends (I assume) and using it for making fun, humiliating her, telling her (and others like her) that it is not safe for her to go out and enjoy the beauty and fun this world has to offer seems to me like the same harm that was done to Hugo’s toad. Not physically of course, but the message is the same: “We can and should hurt them.” Looking at her makes me feel the same way as I did when reading about the toad in its happy moment just enjoying life. And then someone came to destroy it. Just because they felt like they had the right to. It’s heartbreaking.

In Hugo’s story a donkey with a carriage came along. The donkey was whipped by its master and told to step in the mud where the toad was hiding, but managed to make a jump so that it wouldn’t harm it more. And then one of the boys heard a message from God, saying “be good”!

But we shouldn’t have to hear any message from above; we should just try to act so nobody is harmed from our actions. We should not actively inflict pain on others. So why do we? As a third grader this was hard to understand and it still is.